"Jill, Jill my darling! Too much Martian has rubbed off on you. Of course it wasn't funny - it was tragic. That's why I had to laugh. I looked at a cageful of monkeys and suddenly I saw all the mean and cruel and utterly unexplainable things I've seen and heard and read about in the time I've been with my own people, and suddenly it hurt so much I found myself laughing."
-Robert Heinlein
Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive nå. Jeg er i mangel på bedre ord, målløs. Det er lørdag kveld, og jeg venter på å begynne nattevakten på hotellet. På Nrk2 vises Louis Theroux: Under the Knife.
"Gjør større bryster eller fastere rumpe folk virkelig lykkelige? I Californias klinikker for plastisk kirurgi kan du bli hvem du vil ved hjelp av en skalpell og noen tusen dollar. I denne delstaten er din lokale plastikkirurg forståelsesfull. Bare du har et kredittkort, gir han/hun deg anledning til en månedlig innbetalingsordning. Det som en gang var ren og skjær luksus, er her en hverdagslig affære." NRK2.
Jeg liker Louis Theroux. Jeg liker måten han graver etter sannheten på. Jeg liker måten han reflekterer virkeligheten på, upyntet og nøkternt. Jeg tar en pause i skriveriene mine og ser hele programmet fra ende til annen. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha havnet på en annen planet. A stranger in a strange land.
"And now that they're visible, are you going to let them off being ugly? Will you make them as they were before?"
"Well, that's rather a delicate question," said the Magician. "You see, it's only they who think they were so nice to look at before. They say they've been uglified, but that isn't what I called it. Many people might say the change was for the better."
-Coriakin from The Voyage of the Dawn Treader by C.S. Lewis.
En kvinne betaler en livsstils-stylist 2000 dollar dagen for å gi råd om hvordan hun skal forbedre seg. 2000 dollar! Jeg måper, tror jeg har hørt feil, men det er faktisk tilfelle, det er faktisk tilfelle at "spesialisten" tar med seg denne dama inn i en klesforretning, kler henne i korte shorts, og beskriver i detalj hvor pent shortsene kommer til å følge rumpeballene når hun opererer vekk ridebukselårene, hvor pen tubetoppen kommer til å se ut når hun opererer inn brystimplantater så hun slipper å gå med BH, for brystholderen synes gjennom tøyet.
Jeg tror først hun spøker - i stedet for å kjøpe klær som passer kroppen, skjærer hun kroppen i biter for å passe klærne. Jeg får lyst til å le, men jeg orker ikke - det er for hjerteskjærende, for bakvendt, for absurd. Jeg husker jeg lo av Tramperne i drømmen om Narnia: Reisen til det ytterste hav av C.S. Lewis. De som gjorde alt bakvendt og omvendt og opp-ned, fordi de visste ikke bedre.
"Are they as stupid as all that?" asked Lucy. The Magician sighed. "You wouldn't believe the troubles I've had with them. A few months ago they were all for washing up the plates and knives before dinner: they said it saved time afterwards. I've caught them planting boiled potatoes to save cooking them when they were dug up. One day the cat got into the dairy and twenty of them were at work moving all the milk out; no one thought of moving the cat."
Vi ler av Tramperne fordi de er idioter. Vi peker og gjør narr; selvrettferdige fordi vi er så smarte og de er så dumme. Jeg krymper innvendig av forlegenhet. Innvånerne på Stemmenes Øy er ingenting mot virkelighetens galskap, og menneskene som forteller om hvor lykkelige de blir med større bryster, hvor fantastiske de kommer til å føle seg med mindre nese, strammere rumpe, hvor verdifulle de kommer til å bli med biceps-implantater og rumpeløft forekommer meg så uendelig mye mer grotesk.
Theroux intervjuer en mann med påtegnede øyenbryn, oransjebrun farge, nøye avskjærte og utskjærte ansiktstrekk, falske brystmuskler og bicepser. Han har gått fast til kosmetikkirurgen sin i femten år. Ansiktet hans beveger seg ikke når han smiler en gang. Han forteller hvordan han kutter gjennom uroen over å ha poser under øynene ved å operere dem bort. Hvordan han løser ubehaget han føler over å være seg selv ved å omrokkere på muskler og fett og implantater. Han skremmer meg. Han skremmer meg fordi jeg ser meg selv. Jeg ser meg, deg, oss; idealjaget og perfeksjoneringen for å glemme at vi er menneskekropper i forfall, desperasjonen etter å fikse fasaden mens vi råtner på rot.
Louis intervjuer kvinnen fra klesbutikkseansen etter operasjonen. Fiks ferdig, forbedret på alle områder. Tummy-tuck, breast implants, butt-lift. Hun står stivpyntet og sminket foran kamera, symmetrisk og nyoppusset. Nå ser hun ut som stylisten sin. Nå ser hun ut som alle andre. Hun forteller hvor bra det føles at menn stanser og plystrer. Hvor lykkelig hun føler seg. Jeg lurer stille på hva som skjer med henne når kroppen blir eldre. Hvis hun blir syk. Når det ikke lenger finnes noe å redde. Når hun er gammel og kroppen utbrent, oppbrukt, defekt. Hun smiler med blekede tenner og retter på håret, trekker magen godt inn, skyter puppene frem og sier:
"There is only beautiful people everywhere. And now i'm one of them." Og jeg lukker øynene. Og hjertet blør.
Misforstå meg ikke. Jeg er ikke mot plastisk kirurgi. Jeg er ikke mot forskjønning og utsmykning og forbedring og gjenoppretting. Jeg er en sucker for estetisk magi, den type skjønnhet som etterlater det med en følelse av å ha blitt berørt av noe så vakkert at du ikke kan holde det ut. Den typen skjønnhet som finnes i et ansikt preget av liv, sorg, karakter; den typen skjønnhet som trollbinder meg simpelthen i kraft av sin egenart og magnetisme.
Den typen skjønnhet finnes ikke i Cosmopolitan, den finner man ikke i reklamepausen på TV3 eller i korridorene på Paradise Hotel.
Jeg vil ha en skjønnhet som river.
When he saw Aslan he bowed low and said,
"Welcome, Sir, to the least of your houses."
"Do you grow weary, Coriakin, of ruling such foolish subjects as I have given you here?"
"No," said the Magician, "they are very stupid but there is no real harm in them. I begin to grow rather fond of the creatures. Sometimes, perhaps, I am a little impatient, waiting for the day when they can be governed by wisdom instead of this rough magic."
"All in good time, Coriakin," said Aslan.
Jeg venter i håpet.
Se dokumentaren her: http://www.milkandcookies.com/link/88858/detail/
No comments:
Post a Comment